|
foto: fernander
f. flux
matbilder: kokken
knut
font: stockmoe og minion
musikk: tomahawk/massive attack
drikke: Kakao og Battery
relaterte adresser:
www.ultra.no
www.macknife.com
www.yoshikin.co.jp
www.fuggibaggidesign.com
Få enkeltpersoner har gjort mer for å bekjempe
ferskvare-hysteriet og det kvalitets-jåleriet i norsk
kosthold enn denne mannen. Vi må helt tilbake til Vidkun
Quisling, som etter iherdig innsats satte sild og poteter på den
norske menyen. Vår mann Stein Erik Hagen har tatt et
oppgjør
med grådighetskulturen og andre såkalte vedtatte «
sannheter»: Nei, det er faktisk ikke nødvendig med
makrell i makrell-i-tomat! Det må ikke være kjøtt
i kjøttpølsa! Og hvem har sagt at kvisete tenåringer
skal tjene mer enn 36 kroner timen?
Otto Jespersen – om Stein Erik Hagen i Torsdagsklubben,
vår 2002
Kakeflokken
[Fra Hovedfaget til Knut]
 Kake i
sofaen
[Fra Hovedfaget til Knut]
 Hjortestek
av Kokken Knut
 Knut på Schrøder
 Knut har designet
sin egen kokkeprofil og bærer brandet sitt seriøst
 Kake i sofaen
[Fra Hovedfaget til Knut]
 Knut
lager sjokolade- og fruktdessert.
 Knut på sitt
kontor.
 Fiskedisken
på Ultra hadde tilbud på fersk ørret denne dagen.
 Ultra tilbyr
et stort utvalg retter i fersvareavdelingen, også varme
retter. De hjelper også kunder med middagstips og oppskrifter.
 I Trondheimsveien
finnes dette skiltet utenfor en Muslimsk halal-slakter. På Stovner
er Ultra tilpasset den lokale etterspørselen og har et passende
vareutvalg. Det finnes ikke bare en religion eller matkultur
i Norge lenger selv om noen liker å fortsette å innbille seg
det.
|
Hva har design med
mat å gjøre?
Er det bare et påskudd for å skrive om det nypopulistiske
temaet mat? Mat er «Top of Mind» enten du bor
i Niger og er for fattig til å få i deg nok «raske» karbohydrater
til å overleve, eller i Norge, hvor krigen står
mellom Fedon Lindberg og den bondestyrte folkeopplysningen
om retten til befolkningens overvekt. Mat er absolutt på dagsordenen
når RIMI-gründeren
Stein Erik Hagen, ifølge Forbes, er verdens 363 rikeste
med en formue på 7,2 milliarder kroner. Det er vittig
at en enkeltperson kan tjene seg så rik
på at det norske folk slår seg til ro med med kjedelig
mat fra butikker med dårlig utvalg. Med penger følger
en slags makt som får Hagen til å si: Det er synd
det ikke er flere nordmenn på den listen. Det viser at
norske politikere ikke ser nødvendigheten av private
eiere. 14. mars sier Hagen følgende til vg: Jeg må si
jeg har stor sympati med den amerikanske ambassadøren
i Norge. Jeg er veldig enig med det han sier om forholdet mellom
Norge
og usa. En Irak-krig vil sannsynligvis medføre at
kampen om mat og dekking av andre basale behov vil være
viktigst for en del mennesker. Matvarehandel er arena for boikott
av varer for å vise antipati. F.
eks. er ikke Champagne den aller mest populære drikken
i USA for tiden…
Mat er også en stor del av hverdagen til pakningsdesignere
og reklamebyråer, både som konkrete jobber og som
dagens lille høydepunkt; samlingen i matkø for
en halvtimes spising og latter, med konversasjon omkring temaer
som forrige helgs festing, gårdsdagens
tv-serier og neste helgs festing. Lunsjen er en fest i starten,
men den alltid gnagende pliktfølelsen for å sitte
på pulten og yte gjør oss fort oppmerksomme på matens
egentlige funksjon; å holde kroppen i igang slik at man
ikke dør med en gang. Det svenske språket drar maten
ned til det uromantiske, der det kanskje bør høre
hjemme, ved sitt begrep for fordøyelse; nemlig matsmeltning.Herværende
spaltist har nylig tatt seg selv på fersken
i å bruke matlagingsprosesser som metaforer for designprosesser
overfor designstudenter. Noe som faktisk fungerte tross den åpenbare
banalitet. Men ikke så mye mer banalt enn å bruke
bil(d)er som Volvo og BMW, eller kjendiser som Røkke og
Steen Jensen som metaforer for desperat å
forsøk å grave fram en bedrifts sjel i en merkevareprosess.
Matmetaforen er sist sett også i nrk sin musikkdokumentar
om Black metal hvor trommeslageren i Darkthrone, Fenriz, sier
at musikken til en del nyere Black metal-band av det mer pompøse
slaget (underforstått Dimmu Borgir og lignende) er som
kake i motsetning til det
konvensjonelle old-school Darkthrone som baker brød, nemlig
Kneippbrød! Fenriz sin bandkollega Nocturno Culto påpeker
så riktig at Fenriz jommen er flink til å snakke
i bilder… Dr. Kneipp eller Dr. Lindberg, hva skal man
velge?
Denne spaltist har riktignok en liten kokk(ekniv) i magen,
men føler seg mer komfortabel ved å oppsøke en
mann som virkelig har forutsetning for å prate om mat
med en designers blikk. Nemlig Kokken Knut.
Knut Ivar Olsen er 32 år, har hovedfag i visuell kommunikasjon
fra Kunsthøgskolen i Bergen fra 2001, har jobbet hos Fuggibaggi
design og er nylig ansatt som ferskvaresjef på Ultra
i Asker. Knut er medlem av grafill, Norske grafikere og Norske
billedkunstnere.
Vi avtaler å møtes en søndag formiddag på Kaffebrenneriet
i krysset ved St. Hanshaugen i Oslo. Det er selvsagt lang kø og
ingen sitteplasser. Kaffe, melk og sukker er populær senfrokost.
Det hjelper vel ikke for å få plass at jeg vet at
Kaffebrenneriet er drevet av Knuts arbeidsgiver som også står
bak Ultra, nemlig Norgesgruppen. Når skal kaffebarer begynne
med gjestelister, lurer jeg på i mitt stille sinn? Alternativene
listes opp; Java, som har eminent kaffe, men dessverre ikke mest
plass til mennesker, eller det såkalte brune alternativet
Resta(u)rant Schrøder.
Vi satser på Schrøder og går forbi menyer
som annonserer retter som kjøttkaker med ertestuing, sus
og poteter, fiskepudding med hvit saus & kokte poteter, røkt
pølser med erterstuing, salat, saus og poteter, stektflesk
med duppe, kålrabistappe og poteter, wienerschnitzel og
Schrøders spesial; svin indre filet som serveres med grønnsaker,
sjampinjong saus og poteter. Det er ikke spiseplikt og vi finner
et bord med deilige sofaer, og en koselig lampe. En hyggelig
serveringsdame bringer oss begge Eplemost og en kaffe til Knut,
type tår
(med påtår),
og en kakao til meg, type pulvermaskin. Alt smaker godt og vi
er svært fornøyde.
dezine: Hva er din bakgrunn i forhold til både mat & design?
knut: Det starter omtrent likt, dvs. kreative ting som tegning… Jeg
har tegnet siden jeg var bitteliten og har en far som er veldig
flink til å tegne. Jeg ble veldig oppmuntret til å tegne
hjemme. Så likte jeg også veldig fort å lage
mat. Jeg slapp til på kjøkkenet hjemme. Jeg har
også en onkel som er kokk, som drev en veikro ved e6:,
ved Såner i Akershus fylke. Vi var på besøk
rett etter han hadde tatt over den veikroa og jeg tittet med
lange blikk inn på kjøkkenet
der det kokte og var masse å gjøre.
Så slang han et forkle bort til meg og spurte meg om jeg
ville gå i oppvasken og hjelpe til litt siden det var helt
kaos den dagen, som var 17. mai. Så fikk jeg ekstrajobb
hos ham og var 12-13 år. Jeg startet i oppvasken og innen
et år stod jeg og stekte pepperbiffer.
Det var jo typisk veikromat, men han hadde litt høyere
ambisjoner enn det som er vanlig på veikroer.
Til konfirmasjonen min laget jeg mitt eget koldtbord, med hjelp
fra mamma, men mesteparten gjorde jeg selv. På ungdomsskolen
hadde jeg heimkunnskap valgfag. Det var alle jentene og meg… jeg
fikk store
porsjoner fordi de spiste så mye mindre. Jeg har holdt
på hele tiden med de kreative fagene; tegning, kunst
og så ble det design. Men parallelt med det har jeg hele
tiden jobbet ved siden av og det har alltid vært innen
restaurant, kaféer og matlaging. Jeg har alltid spedd
på Lånekassen
med småjobber, men det har vært med mat. Når
jeg studerte i Bergen jobbet jeg på kafé Opera,
hele tiden, ved siden av studiene på Kunst-høgskolen.
På skolen var det en kantineordning hvor studentene hver
fredag kunne ha kantina. Man tok all risikoen, men også all
fortjenesten. Der fikk vi tørre, kjedelige rundstykker
hver dag og jeg fant ut at jeg ville lage varm mat. Jeg er
glad i å lage supper og jeg lagde brownies og gulrotkaker
i tillegg. Det var f.eks. indisk linsesuppe og laksesuppe.
Klassiske,
gode og robuste supper. Det gikk som juling og jeg satt igjen
med kr 2000 i overskudd hver gang. Jeg måtte etterhvert
ha et navn, så jeg lagde en identitet med en karikaturtegning
av meg selv med kokkelue og navnet Kokken Knut. Det ble også navnet
på det firmaet som jeg startet i Bergen. Jeg registrerte
meg i Brønnøysund og begynte å ta kokkeoppdrag.
Det startet gjennom skolen. Jeg gjorde julebordet for de ansatte
på Kunsthøgskolen og det ble en referanse som
gjorde at jeg fikk mange flere oppdrag. Kokken Knut begynte å legge
listen mye høyere… jeg lagde menyer med mat jeg
aldri hadde laget før… som jeg debuterte med eller øvde
meg på i forkant. Jeg gjorde aldri det samme, fordi jeg
ville hele tiden prøve å lære meg nye ting.
Jeg begynte også å lære meg mye mer basic
ting etterhvert for å bli flinkere innen det faget. Jeg
ble mye mer interessert også.
dezine: Den prosessen du har valgt for en systematisk opplæring
av deg selv uten formell kokkeutdannelse er interessant. Du startet
opp med en fascinasjon for faget og siden gikk du tilbake for å lære
deg de basiske tingene kokker vanligvis lærer i begynnelsen,
som kraft etc.
knut: Jeg begynte å lære meg klassiske ting som fiskekraft,
kalvekraft, viltkraft, beurre blanc, rødvinsauser, det å redusere
sauser, jevne sauser med smør etc. Jeg skjønte
at jeg måtte lære meg mer av de elementære
tingene og så gå tilbake til å være kreativ
og sprudle på kjøkkenet og finne på nye ting.
Veldig mye ligger i de basistingene. Jeg gjorde dette som et
eget prosjekt hvor jeg ga meg selv hjemmelekser for å bli
bedre.
dezine: Tror du den læreprosessen med reelle deadlines
og oppdrag skjerpet deg mer enn en skolesituasjon ville gjort?
Det er kanskje mer krevende å ha kokkekniven på strupen
enn å operere i et beskyttet miljø?
knut: Det å finne og presentere menyer og ha en dialog
med kundene var den første fasen av oppdraget. I begynnelsen øvde
jeg mye, men etterhvert tok jeg sjansen og faktisk debuterte
på en rekke ting på selve dagen. Det er jo ikke
spesielt smart å gå på scenen og på en
måte improvisere, men jeg syns det var deilig med litt
spenning også,
at det var nerver til stede. Jeg lagde aldri de samme rettene
fordi da ville jeg følt det som om jeg ble et cateringfirma
som har f.eks. 3 menyer og tre forskjellige prisklasser. Jeg
hadde ikke ferdige menyer, men utarbeidet alltid unike forslag
etter en prat hvor man finner ut hvor kunden ligger. Skal man
ha sushi, vil dere ha svinestek, vil dere ha tacos eller vil
dere prøve noe helt nytt? Jeg syns det var mye mer morsomt å ha
en dialog med kunden og finne ut hvor landet lå hen.
Kundene var utrolig åpne og var villige til å prøve
noe nytt. men hadde jeg bare gitt dem noen menyer hadde det
vært
veldig sikkert og også mer økonomisk kontroll
over råvarer. Men jeg skulle ha det morsomt også,
litt spenning.
dezine: Det virker som vanlige folk uten profesjonell kokkeerfaring
trenger litt hjelp for å komme over en grense hvor man
løser opp og tør å improvisere litt mer
i forhold til oppskrifter ved f.eks. å gå på korte
gourmetkurs hvor man lærer seg basic ting som man aldri
lærte på skolen eller av foreldre. Det er uvant
for mange å forholde seg til oppskrifter
og kokebøker som generell inspirasjon hvor man prosesserer
og tolker kunnskapen og tipsene for siden å bruke det
fritt i sin egen skapende prosess med
personlig preg.
knut: Det er klart, er du helt grønn så lønner
det seg å følge kokeboka og oppskriften. Selv
om det slurves mye med oppskrifter i ukeblader etc. som gjør
at man ikke alltid kan følge de ukritisk. Men fra å være
nybegynner til å lære noe så må man
reflektere over hva som egentlig står i oppskriften.
Hva er det man kan lese ut av tips og råd de kommer med
underveis? Jeg er litt barnslig og vil helst ikke følge
oppskriften, men noen oppskrifter. f.eks. til baking, er veldig
følsomme
i forhold til mengde. Jeg leser mange ulike oppskrifter for
samme type rett og analyserer og ser hva som går igjen.
Hva er f.eks. typisk for bacalaooppskriftene. Så tar
du til deg den kunnskapen og så kan
du gjøre din egen vri når man på en måte
har skjønt prinsippet.
dezine: Lang øvelse og perfeksjonering av basale bevegelser
for å oppnå optimal kokkekunst i forhold til behandling
og skjæring av råvarer og ikke minst timing er
viktige prinsipper for god kokkekunst i f.eks. Japan. “The
basics of cooking start with the heart of the chef. Cooking
is a way
of self-expression. If your heart is immature, there is no
seasoning or fancy plate that you can use to disguise this.
The reason
is because a human being with emotions is all-consuming.” Litt
mindre pretensiøst filosofisk er behovet for flyt i
arbeidsmotorikken også helt elementert
for hvordan moderne kjøkken konstrueres og hvordan man
legger opp det praktiske arbeidet.
knut: Det har mye med forberedelser å gjøre. Det å legge
til rette for at når man skal lage maten så skal
det skje på øyeblikket. Men det øyeblikket
kan utsettes, gjester kan bli forsinket hvis det er et selskap
man har hjemme. Man må visualisere hele prosessen
på forhånd, hvor bør de ulike tingene stå,
hvordan grupperer jeg, hvilke råvarer er det til den
første
retten og hvilken rekkefølge trengs. Forberedelsene
det å legge
til rette, og kuttingen er utrolig gøy. Og når
man er vant til å jobbe med mat så tar man i råvarene
på en veldig naturlig måte. Du kjenner dem igjen
og vet konsistensen, motstand, hvilke kniver du skal bruke
og får et helt spesielt forhold til det. Det å gå i
en butikk, å se råvarene, begynne å assosiere
er viktigere enn oppskrifter og kokebøker.
Mye av inspirasjonen til en rett får jeg ved å se
og oppleve råvarene først.
dezine: Ultra har 7 butikker i Norge og er en del av Norgesgruppen som er Norges største aktør i dagligvarehandelen
med 34% markedsandel. Ultra har et varesortiment på 20.000
varer og lavprisbutikker som f.eks. rimi har 2-3000 varer.
Hva er det
med lavprisbutikker?
knut: Jeg skal ikke si noe vondt om lavprisbutikker, det eneste
jeg kan si er at hvis du bor på et sted hvor det eneste
muligheten er lavprisbutikker med lavt sortiment, og er litt
matinteressert så må det
jo være veldig frustrerende. Man kan sikkert være
kritisk til at det er så mye billigbutikker, men det
er sikkert behov for det. Men på den
annen side har jo også butikkene ansvar for å over
tid påvirke forbrukermønsteret ved å fronte
varer som du har tro på. Jeg har bodd i Bergen i 6 år,
der finnes det spesialforretninger som har egne pølser,
får smør fra en liten gard oppi ei bygd og har
drevet med det her i mange år. Kanskje mange er drevet
med en økonomi
som er helt på grensen til det forsvarlige. Hvis ingen
handler hos dem og på en måte verdsetter de varene
så blir det ikke rom for dem. Vi tar oss ikke mye tid
til mat i Norge. Her er det, veldig forenklet sagt, å spise
for å bli mett. Og ikke som i andre land hvor måltidet
og det å samles med familie og venner rundt er mye viktigere.
dezine: Som i Frankrike, hvor en av de høyest profilerte
kokkene og restauranteierne, Bernard Loiseau, tok selvmord
i år
og noen spekulerer i at det var et par færre poeng i
guiden Gault-Millau som forårsaket det.
knut: Jeg var i Provence i fjor, på bryllupsreise. Der
reiser folk gjerne en hel søndag for å kjøre
til en restaurant som drives av et ektepar inne i en skogkant
for den store matopplevelsen. Det samme gjør de i forhold
til å handle også. De kan kjøre veldig langt
for å komme
til en spesiell butikk som er beryktet for godt utvalg eller
spesielle varer. De har en helt annen holdning og kultur når
det gjelder disse gode opplevelsene. Der har jo vi litt å gå på… Her
er det tilrettelagt for, hvor du enn beveger deg, så
ligger bensinstasjonene der som er som små matvarebutikker
og små postkontor. Jeg syns det flates ut og vannes ut.
Posten er ikke bare post lenger, det er juggel og dritt og
lort. Butikkene har post og bensin-
stasjonene butikk. Alle skal kunne tilby litt av alt.
dezine: Post og porno, slik som i Sverige. I land som Ungarn
har de sprit på bensinstasjoner og i USA våpen
i banker :-)
knut: En annen ting er at vi hele tiden oppfordres til å småspise.
Du er ukonsentrert fordi du er litt sulten. Du kan få småmat
og ting overalt. Du skal ikke takle det å være sulten, å holde
ut til du går og spiser ordentlig seinere.
dezine: I 2002 har nordmenn handlet ferdigmat for 92 millioner
kroner. Det er 31 millioner mer enn i samme periode i år
2000. Tilbake til mat langs norske veier, siden det var der du
startet. Hvorfor virker det som folk som mange som lever av å selge
og presentere mat ikke engasjerer seg noe særlig over å tilby
kvalitet?
knut: Hvis du ikke identifiserer deg med og, på en måte
føler at du vil sette din signatur på det du lager,
har du ikke kvalitetssikret eller gått god for det. Du
kan jo selvsagt gjøre noe som du i ettertid innser at
ikke var så bra, men der og da må du føle
at det var det beste jeg klarte utifra forutsetningene. Hva jeg
kunne, hva jeg hadde til rådighet og hva jeg fikk betalt
for, og hva som var mulig.
dezine: Bruker du Mac på jobben?
knut: Dessverre, jeg bruker PC og har aldri jobbet med PC før.
Jeg savner en Mac.
dezine: Men du kan jo fremdeles bruke Mac på jobben hvis
du bruker kokkekniven Mac (obs. dårlig lurespørsmål
bare for at intervjueren skal få skrytt av å ha
en slik kniv…). Hvor viktig
er kniver og annet verktøy for en kokk?
knut: Det er vel en grunn til at kokkene ofte har egne knivkofferter.
Det er en hellig samling som man til nød låner
bort. Når jeg begynte å
kjøpe kokkekniver for mange år siden kjøpte
jeg Globalkniver. Jeg syns det var veldig sprekt design, og
de var bra markedsført med spensten i bladet og samuraiteknikker
etc. Jeg fortsatte å kjøpe
Global fordi estetikeren i meg vill ha like kniver. Men jeg
oppdaget tidlig at de var
for smale oppå håndtaket slik at jeg fikk vannblemmer
og hard hud. Nå blåser jeg i hvilket design det
er, bare de er gode å holde i og spensten og balansen
er bra. En god fjøl som ligger skikkelig
på benken er også viktig.
dezine: Det medfører mye fotarbeide å være
kokk. Hva slags sko bruker du på jobb?
knut: Sorte helsetresko med vernetupp, gummisåle og hælstropp.
dezine: Hva går din jobb ut på?
knut: Ansvaret som ferskvaresjef er å både ha et overordnet
ansvar som manager, som svever rundt i avdelingen. Oppmuntre
folk, følge opp og se at de ansatte har det bra. Samtidig være
i forkant på et ledelsenivå i forhold til hva som ksla skje,
planer i bransjen, for butikken og kjeden. Jeg skal selvfølgelig
også stå i diskene og være ute i butikken blant kundene og
komme med middagstips. på den ene siden sitter jeg på kontoret,
jobber med tall og har et slikt ansvar og på den andre siden
står jeg skulder ved skulder med de andre og står med huet
nedi en fryser som jeg tømmer og vasker. Når jeg er der jeg
ønsker å være så får jeg delegert så mye ansvar og jeg kan
på en måte være mye mer et sånt overskuddsfenomen som kan være
ganske fristilt og være rundt i avdelingene og sørge for at
det er bra.
dezine: Har de ulike ferskvaresjefene i Ultra et felles forum?
knut: Vi har et månedlig ferskvaresjefmøtemøte. Så har vi en
egen driftskonsulent
som er ferskvaresjefenes ferskvaresjef.
dezine: Enda ferskere:-)
knut: Ultra har et bevisst forhold og et system for å fange
opp folk som er flinke. Utdanning, kursing, man forsøker å
øke kompetansen og øke yrkesstoltheten. F.eks. han som er min
assisterende ferskvaresjef tok nettopp fagbrev som butikkslakter.
dezine: Butikkslakter :-) slik som bilslakter… reiser rundt
for å slakte gamle butikker?
knut: Han jobber primært med… på kjøttbiten…
dezine: hehe… får dere hele kropper inn på bakrommet?
knut: Vi får stykningsdeler, som det heter. Når vi selger
koteletter får vi store stykningsdeler som vi kapper opp og
pakker selv. I får fikk vi ferske lam fordi det er vanlig nå
fremover mot påske. Og da får vi hele lam som vi parterer selv.
Det er uvant for forbrukerne at man har hele dyret. Dvs. hele
dyret ligger ikke der, men alle bitene.
dezine: Har dere halal-kjøtt på Ultra?
knut: Så sant jeg vet ikke, men vi kan helt sikkert skaffe
det. Vi kan ved kundebestilling skaffe omtrent alt mulig innen
48 timer. Ultra Stovner har jo mye mere innvandrerkunder enn
vi har f.eks. i Asker og de selger jo ting som griseører, kyllingføtter…
dezine: Har du droppet å jobbe med grafisk design for alltid
eller tror du du vil drive med det også?
knut: Jeg var senest på fredag på Oslo kameraservice og så
på priser på G4. Jeg savner å ha en Macintosh tilgjengelig
med grafisk programvare som jeg er vant til å bruke. Jeg savner
det litt, men nå er det ferskvaresjef jeg er.
dezine: Du får installere Illustrator på ferskvare-PC’en da?
knut: Jeg får jo bruke tankegangen som designer i den jobben
også. Både i forhold til det visuell i presentasjonen i disker,
helheten, det å forholde seg til forbruker. Tenke hvem som
er målgruppen, hele den konseptuelle tankegangen som jeg har
lært meg gjennom det å være designer og spesielt gjennom bevisstgjøringen
på hovedfaget, er med å ligge i bakhodet hele tiden. Helhetstenkingen.
Jeg får bruke designeren imeg på den måten selv om jeg ikke
står og lager plakater og prøver å fornye plakatkunsten innen
butikker. Jeg føler at den får ha sin stil eller bransjespråk
eller hva man skal kalle det. Jeg er ikke noe stresset på om
jeg skal tilbake til design. Nå gjør jeg dette. Kanskje jeg
heller skal ta et kokkeoppdrag av og til på fritiden. Jeg kan
savne det å være den renspikka kokken ute, selv om jeg jobber
i en bra og stor matvarebutikk idag. Å være kokken ute på scenen,
lage mat og få responsen og det kicket som det er. Skulle
broren min, som jobber som frisør, starte frisørsalong og trenger
en designprofil kan jeg jo gjøre det.
dezine: Dere kan bytte tjenester, du kan fikse maten og designprofilen
hans og han kan klippe deg i tilfelle det globale pengesystemet
faller sammen pga. en ny verdenskrig eller noe…
knut: Så har jeg en annen bror som er snekker,
og en mor som syr og en pappa som er snekker også. Da er man
sikret :-)
dezine: Hvor lenge jobbet du som designer etter studiene?
knut: 2 år i Fuggibaggi i Bergen, men siste året jobbet
jeg for dem og satt fysisk i Oslo.
dezine: Fuggibaggi jobber både med interiørarkitektur og grafisk
design?
knut: De er vel så store på interiørarkitektur som de er på
grafisk design, i tillegg til at de har produktdesignere etc.
De tenker veldig totalløsning. Vi jobbet jo alltid sammen med
gjensidig påvirkning i forhold til hvem som hadde kommet lengst
på en prosess etc. Fargeholdning f.eks. Det er ikke så mange
andre, ihvertfall ikek i Bergen, som jobber med en slik type
totaldesigntenkning. Jeg jobbet mye med Safari-kjeden i Bergen
(som også er en del av Norgesgruppen). De er kjempeproffe og
der har Fuggibaggi vært med å renske opp hele interiøret. vekk
med alle himlinger, lysne opp, jeg lagde masse store seil,
og vi lagde nye bake-off løsninger og de var utrolige sporty.
Det er vel hovedkunden jeg harr jobbet med og sånt sett har
jeg jobbet mye mot dagligvarebransjen som designer også.
dezine: Ultra sier på sine websider følgende:
«Handleopplevelse er viktig for Ultra-butikkene. Uforutsigbarhet
og overraskende
er også viktig, ikke bare på grunn av størrelse,
men også på grunn av vareutvalg og væremåte.
Butikkene skal være morsomme å handle i. Ikke minst
skal våre yngste kunder sette stor pris på et besøk
i Ultra. Derfor finner du rautende kuer og syngende apekatter
i taket». Er dette bra?
knut: Det er vel gjort undersøkelser på det, som sier at foreldrene
vil legge opp handleruta slik at det skal være mulig å få med
seg ungene uten at de skal slå seg vrange. Hvis den rautende
kua er med på å gjøre at småbarnsfamilier kommer til Ultra
får vi leve med det, selv om man evt. kunne ha noen meninger
om designet eller lyden etc. Det er bare en del av gamet.
dezine: Jeg så nettopp på TV at en matvarebutikk i Stockholm
har etabert en skikkelig restaurant i en selve butikken og
det
er veldig
populært.
knut: Det er nok ting som nok kommer mye mer dagligvarebransjen
i Norge også. Det å tilby kokekurs i butikken, knytte bånd
til
kundene
dine
og at det skal være et inspirerende sted å være. Men for å
tilby slike ting må man først ha det elementære på plass.Det
er et overskuddsfenomen å være sånn i bresjen. Folk er også
mer kravstore og sier raskere ifra når butikken har et høyt
nivå. Det å tilby kundene noe de ikke hadde forventet, det
kan jo være hyggelig ting å være med å gjøre. Jeg har masse
store idéer som jeg har lyst til å få til, men jeg ser jo at
ting tar jo utrolig lang tid. Man er f.eks. avhengig av et
spesielt produkt med 5-6 ukers leveringstid, så har du lyst
til å gjøre det NÅ. I mellomtiden må du jobbe med de premissene
som du har lyst til å forandre. For de må du også ta vare på
i mellomtiden for å kunne gjøre de forandringene du har lyst
til senere. Jeg er litt utålmodig, vil gjerne ha ting gjort
fortere enn hva som er mulig. Jeg blir sikkert flinkere til
å skjønne at ting tar litt tid etterhvert, men man kan ikke
slutte å være utålmodig heller…
|
Dezine mars 03 i PDF-format [200 kb].
